Mye hudbrems på død bukk


Larvene til hudbrems ligger under huden, innkapslet i bindevev, men med pustehull ut i "fri luft". Illustrasjonsfoto: Knut Nylend/SNO

Larvene til hudbrems ligger under huden, innkapslet i bindevev, men med pustehull ut i “fri luft”. Illustrasjonsfoto: Knut Nylend/SNO

Like etter påske i år ble en bukk funnet død øst på Hardangervidda. Mengden hudbrems var omfattende. Så stort antall at man nå spekulerer i om dette kan ha vært dødsårsaken.

Det var feltmannskap fra Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og en ansatt fra Norsk Villreinsenter (NVS) som tok hånd om bukken, etter at den var observert av lokale skigåere. Når bukken først ble observert var den i live, men sterkt medtatt. Når feltmannskaper skulle inn for å vurdere avliving, var den allerede død.

Dyret ble fotografert og visuelt vurdert. Dyret virket til å være i normal kondisjon, men hadde mange klumper (hudbrems) langs rygg og sider. Feltmannskapene flådde derfor den ene siden, for å vurdere mengden. Og som bildene viser, var omfanget ganske stort. I tillegg kunne det se ut til at områdene der hudbremsene hadde angrepet, var betente. En eventuell betennelse trenger ikke være knyttet opp til hudbrems, det kan skyldes et annet sykdsomsbilde. I noen tilfeller ser man også betennelsesliknende “symptomer” ved forråtnelse. Men visuelt kan det se ut til at hudbremsen har gjort områdene betent. Ps. Denne billedserien bør du kanskje se på etter lunsjen er fortært. Foto: Anders Mossing.

Med bakgrunn i at det ble oppdaget en simle med Chronical Wasting Disease (CWD) i Nordfjella nylig, ble prøver tatt og sendt til Veterinærinstituttet. Ingenting tyder på at denne bukken har hatt CWD, men Veterinærinstituttet ønsket allikevel prøver, med tanken på den noe spesielle situasjonen vi står overfor.

Denne vinteren har det på Hardangervidda blitt felt 15 kalver og 2 simler. Kalvene er felt som ledd i Veterinærinstituttets overvåkning av parasittbelastning. Simlene er tidligere merkede dyr, med halsbånd som ikke lenger sender signal. Det er Statens Naturoppsyn (SNO) som har hatt ansvaret for å felle dyrene, og sikre prøver til videre overvåkning. Alle dyrene felt denne vinteren har hatt hudbrems i varierende mengder. De aller fleste relativt omfattende angrepet, og det kan se ut til at det er spesielt på rygg og bakende bremsen angriper.

Om hudbrems
Hudbremsen er et flueliknende insekt, som har sin larveutvikling i rein (nærmere bestemt i underhuden). Hunnfluene legger egg i reinens pels i perioden juli-august. Noen dager seinere klekker eggene, og larvene beveger seg inn mot hudoverflaten og borer seg inn. Larvene utvikler seg videre gjennom vinteren innkapslet i bindevev med et pustehull ut gjennom huden. I mai og juni forlater de igjen reinen, graver seg ned i bakken og forpupper seg. Etter noen uker klekker de voksne insektene, og er klare for parring. Etter parring dør hannfluene, men hunnene er klare for ny egglegging. De er ganske mobile og har stor evne til å “finne reinen”, selv om den er på vandring langt unna bremsenes opprinnelsessted.


Hunnflue av hudbrems legger egg i reinens pels. Foto: Arne C. Nilssen

Hvilken betydning har hudbrems
Såvidt man vet i dag, påvirkes reinen negativt hovedsaklig gjennom at den forstyrres i beiteaktivitet. Hudbremsene er plagsomme og reinen reagerer panikkartet på angrep. Redusert beitetid og muligheter for hvile, påvirker effektiv oppbygging av kroppsreserver. Hudbremslarvenes pustehull reduserer dessuten skinnkvaliteten. Dersom reinen er sterkt infisert, vil dette være en fysiologisk belastning, særlig på ettervinteren når larvene er fullvoksne. Dette kan igjen gi seg utslag i nedsatt kroppsvekst og muligens ha populasjonsmessig betydning.

Videre overvåkning
Veterinærinstituttet ønsker å overvåke parasittbelastningen i villreinstammen på Hardangervidda i årene fremover. Det legges opp til årlig innsamling av prøver fra kalver og åringer felt under jakt, med oppstart i 2015. Flere grunneiere har sagt seg villig til å be jegere innenfor sine jaktvald om å ta ut prøver. Disse grunneierne har fått tilsendt prøvetakingsutstyr, og Veterinærinstituttet håper på god oppslutning om innsamlingen.   

Ved å sammenholde slaktevekter, parasittfunn, meteorologiske data og dyrenes beitebruk over år, vil vi få mer kunnskap omkring viktige forhold som påvirker reinens kondisjon og helsetilstand på Hardangervidda. Veterinærinstituttet vurderer slike systematisk innsamlede helse- og kondisjonsdata som viktig kunnskap i forvaltningen av villrein, spesielt i lys av de pågående klimaendringene.

Kilder:

“Reinens hudbrems og svelgbrems: biologi, betydning…” (Åsbakk, K. og Nilssen, A.C. 2014)

Veterinærinstituttet

 

villrein.no – Anders Mossing