Trusler


Ekstreme miljøer

Villreinen lever i ekstreme miljøer. Vinteren gir villreinen store utfordringer som snø, is, vind og ekstrem kulde, mens sommeren utfordrer med høye temperaturer, fuktighet og insekter. For å overleve i et ekstremt miljø trenger villreinen ekstreme tilpasninger i forhold til fysiologi, flokkatferd og områdebruk.

OlavStrandTrusler.jpg

Marginalt leveområde

Vi liker gjerne å si at villreinen lever svært marginalt. Dette betyr at det skal svært lite til før villreinen blir forstyrret slik at det går på bekostning av kondisjon og reproduksjon. Ved stadige forstyrrelser vil tida som brukes til å spise mat reduseres. Dette fører til lavere kroppsvekt, som igjen gjør villreinen dårligere egnet til å tåle det tøffe klimaet. I tillegg kan reproduksjonssyklusen påvirkes slik at kalvene fødes seinere på året, og de nyfødte får kortere beitesesong før neste vinter. Kalvene får da mindre tid til å bygge opp fettreserver som den er avhengig av å tære på gjennom vinteren.

For 100 år siden var villreinen i Norge truet av utryddelse på grunn av for hard beskatning. Fredning, og en stadig strengere regulering av jakta, medførte at bestandene gradvis tok seg opp igjen.

I dag er derimot villreinen utsatt for andre, men like alvorlige trusler. Den mest alvorlige trusselen i dag er nedbygging av villreinens leveområder. Den andre alvorlige, men mer uforutsigbare trusselen, er klimaendringer.

Klimaendringer

Klimaendringer er et begrep som vi har blitt vant med å forholde oss til. Vi hører om flomkatastrofer i Asia og orkaner i USA. Men hva med Norge? Merker vi noe til klimaendringene, og hva vil eventuelle klimaendringer føre til for villreinen?

FNs klimapanel er enige om at vi står framfor store utfordringer knyttet til klimaendringer. Klimaekspertene mener endringene vil gi utslag i temperaturstigning og mer ekstremvær. Disse endringene kan også få betydning for villreinen i norske fjell!

Snøens egenskaper, is og snømengde vil endres som følge av klimaendringer. Mildere vintre med mer nedbør i form av snø i høgfjellet, vil føre til at tettheten i snøen vil øke og faren for nedising av beiter vil også øke. For villreinen betyr dette at vinterbeitet vil bli vesentlig forverret i enkelte områder.

Varmere sommere fører til økt nedsmelting av is- og snøbreer i fjellet. Dette er viktige områder for villreinen om sommeren hvor den kan avkjøle seg og komme seg vekk fra insektplager. Reduserte is- og snøbreer i fjellet fører dermed til økte forstyrrelser og stress for villreinen.

Varmere sommere vil også føre til bedre forhold for insekter og andre parasitter som lever på villreinen. De siste årene har vi sett en økning av sykdomstilfeller på hjortedyr og moskus. Dette er sykdommer som skyldes insekter eller bakterier som formerer seg hyppigere i varmere og fuktigere klima. Et eksempel på dette er utbruddet av lungebetennelse hos moskusstammen på Dovrefjell. Veterinærinstituttet konkluderer med at sykdomsutbruddet hos moskus er resultat av en spesiell varm og fuktig sommer, og at problemet også er relevant for villrein:

Arktiske dyrearter som moskus og villrein er tilpasset et svært ugjestmildt miljø – de lever så å si på kanten av hva som er mulig. Selv mindre endringer i livsmiljøet kan medføre store endringer i disse dyras overlevelse. Hva som skjer med forekomsten av sykdom hos disse artene når klimaet blir varmere, kan også gi en pekepinn om hva som kan skje med balansen mellom sykdom og overlevelse hos andre arter. I denne forstand blir den godt overvåkede moskusstammen på Dovrefjell en modell for hvordan klimaendringer påvirker overlevelsen til dyr tilpasset kulde.

Dersom de framtidige klimaendringene betyr at beiteforholdene blir vanskeligere, så kan vi konkludere med at villreinen vil ha større behov for å bevege seg mellom ulike beite- og funksjonsområder. Det betyr at villreinens trekkorridorer vil bli spesielt viktige i framtida.

Moskus som peser i sommervarmen. Se video på nettsiden til Veterinærinstituttet.

Moskus som peser i sommervarmen. Se video på nettsiden til Veterinærinstituttet.

Tekniske inngrep og forstyrrelser

De opprinnelige villreinfjell i Norge bestod av 4 store hovedregioner. Det var sannsynligvis stor intern utveksling av dyr innad i disse regionene. Regionene representerer områder med en tydelig forskjell i klima fra vest til øst og fra sør til nord. De milde og nedbørsrike kystområdene var attraktive områder for kalving og vår-/sommerbeite, mens de kalde og nedbørsfattige innlandsområdene var attraktive vinterbeiteområder med lite snø og stor forekomster av lav.

Dovre/Rondane-regionen er et godt eksempel på et tidligere sammenhengende leveområde med en tydelig øst/vest-gradient. Tidligere var de østlige delene av regionen (Rondane, Sølnkletten og Knutshø) viktige vinterbeiter, mens de vestlige områdene (Dovrefjell og Trollheimen) var vår- og sommerbeiter.

I dag er situasjonen en ganske annen. På grunn av jernbanen og Europaveg 6 over Dovre har det opprinnelige trekket mellom øst og vest opphørt. I tillegg har vi en rekke andre inngrep og forstyrrelser som gjør at den opprinnelige Dovre/Rondane-regionen nå er oppdelt (fragmentert) i 7 mer eller mindre atskilte områder.

Villreinens normale beskyttelse mot det meste er å flytte på seg. For å finne beiter gjennom hele året er reinens naturlige atferd å vandre til nye eller bedre beiteområder. I dagens situasjon hvor infrastruktur og menneskelig aktivitet stenger for de gamle trekkveiene, har villreinen færre muligheter til slike vandringer.                      

Denne situasjonen gjelder for alle de 4 opprinnelige regionene i Norge. Derfor har vi i dag 23 mer eller mindre atskilte villreinområder på fastlandet i Norge.

Vi skiller i dag mellom minst fire ulike effekter knyttet til tekniske inngrep og forstyrrelser:

Arealtap som direkte følge av inngrep

Dette er effekter som er direkte knyttet til selve inngrepet og som ofte er av begrenset omfang. Unntakene er tilfeller der det fysiske inngrepet dekker store arealer, eller hvor inngrepet har en barriereskapende effekt. Eksempler på at slike effekter kan være betydningsfulle i forbindelse med villrein er etablering av vannkraftmagasiner i spesielle beiteområder, eller ved at viktige trekkveier endres på grunn av f. eks. et hyttefelt.

Fysiologiske og atferdsmessige reaksjoner hos enkeltindivider

Slike effekter er dokumentert hos en rekke arter og oftest i forbindelse med eksperimentelle undersøkelser der dyr er utsatt for ulike stimuli. Disse effektene er direkte knyttet til en spesifikk forstyrrelse og avtar ofte etter kort tid. Et eksempel på dette er økt forbrenning og redusert tid til matsøk som en følge av menneskelig ferdsel.

Barriereeffekter

Dette er effekter som kan oppstå enten ved store endringer i leveområdet eller ved at det bygges langsgående inngrep som hindrer normale trekk mellom områder. Veger, jernbane, kraftledninger eller oljerørledninger er eksempler på slike inngrep. Redusert utveksling av genetisk materiale, endring i beitebelastning og endra tilgang til viktige sesongbeiter eller viktige habitater (f.eks.kalvingsområder), er biologiske effekter av at det dannes slike barrierer.

Samla effekter av ulike forstyrrelser og inngrep

Summen av ulike forstyrrelser, inngrep og begrensinger i naturmiljøet omtales ofte som kumulative effekter. De kumulative effektene gir de målbare effektene på villrein i form av redusert vekst, reproduksjon og overlevelse.

Kilder:

Strand, O. (2008). Forventede klimaendringer og ei framtid for villreinen. Artikkel i tidsskriftet Villreinen 2008, s 4-8.

Andersen, R., Hustad, H. (red.) (2004). Villrein og Samfunn. En veiledning til bevaring og bruk av Europas siste villreinfjell. NINA Temahefte 27.

Jordhøy, P. m.fl. (2003). Tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til sivile formål – temautredning Økosystem, villrein og moskus. Rapport til Forsvarsbygg. NINA, Norsk institutt for naturforskning.

Ytrehus, B. m.fl (2008) . Fatal Pneumonia Epizootic in Musk ox (Ovibos moschatus) in a Period of Extraordinary Weather Conditions. EcoHealth (2008).

Last ned artikkelen (pdf)

Kortversjon på norsk (CICERO - Senter for klimaforskning)