Kulturbæreren


Veidegener

Lenge før våre nordiske ”veidegener” skilte lag fra de gjenværende ”jordbruksgenene” i mellom-Europa, var reinen det viktigste næringsgrunnlaget for våre europeiske stamfedre. Villreinen har vært i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 10.000 år siden. Etter dette har reinen vært livsgrunnlaget for fangstfolka som fulgte den under trekket mellom de ulike årstidsbeitene.

PerJ-3.jpg

I de sørlige delene av Frankrike finnes det flere titalls kjente huler hvor våre forfedre har malt faunaen rundt seg, men i Grotte Chauvet er det to ting som er spesielt. Det første er alderen; dateringer viser at det er ca 30 000 år siden de første maleriene ble laget. Det andre er de fantastisk flotte maleriene av dyret som utgjorde hovedføden til kunstnerne; for inne i et av rommene, blant malerier av for lengst utdødde mammuter, hulebjørner, villhester, irske kjempehjorter, løver og urokser, finnes nydelige naturtro malerier av det norskeste av alle norske dyr – REINEN. Ulike arkeologiske utgravinger har vist oss at menneskene som levde i disse områdene levde av nettopp villrein. Reinen var i lange perioder deres hovedføde – i tillegg til å være en av de viktigste kildene til redskaper og klær.

Når isen trakk seg tilbake etter siste istid, så trakk reinen etter. Siden den gang har villreinen og nordmannen hatt en tett sammenvevd historie. På samme måte som våre forfedre i Europa var inspirert til å drive jakt og fangst på denne ressursen for 30 000 år siden, så har dette også vært en tradisjon i Norge i lange perioder etter at reinen kom trekkene nordover etter siste istid.

Fangst og fangstmetoder

For å finne holdepunkter og få kunnskap om reinens vandringer i de opprinnelige villreinfjellene, er det fremskaffet omfattende historisk kunnskap tom gamle fangstsystemers utforming, omfang, datering osv. Kunnskap om villreinens trekkvaner kombinert med dyregraver har trolig vært den mest effektive fangstmetoden opp gjennom tidene. De eldste sporene etter jakt på rein i Norge er ca. 10 000 år gamle. De fleste fangstanleggene vi finner spor etter i dag, stammer derimot fra perioden mellom 500 og 1350 e.Kr. Disse dyregravene og restene av dem finnes i dag spredt overalt i norske fjell. Det utføres i dag et kontinuerlig arbeid med stadig å avdekke nye fangstanlegg.

En skiller vanligvis mellom jordgravde og murte fangstgroper. De jordgravde er gravd ut i jord og grus, og har hatt forstøtninger av trevirke på innsiden. Disse gravene finner vi over hele Nordkalotten. De murte fangstgropene ligger som oftest høyere oppe i terrenget. Her er selve kammeret murt i stein. Disse gropene kan ligge helt nedgravd i bakken, delvis oppmurt, eller murt opp helt over bakkenivå. Fangstgropene opptrer både enkeltvis og i systemer hvor en har flere hundre groper etter hverandre. Et slikt system finner vi i dag over Dovrefjell, hvor en så langt har kartlagt over 1200 fangstgraver mellom Dombås og Kongsvold.

Det er beregnet at en dyregrav for villrein må være ca 2 meter dyp, 2 meter lang og 0,7 meter bred.  Gravenes plassering i terrenget var avgjørende og ledegjerder ble brukt for å lede hoveddelen av dyra inn i fangstområdet. Fangst knyttet til de stedene reinen krysset elver og innsjøer, har også vært vanlig, og det er funnet svært gamle bosetninger i tilknytning til slike steder (f.eks Sumtangen på Hardangervidda).

De siste tiårene er omfattende massefangstanlegg avdekket i Sør-Norge, og tilsvarende er kjent fra Nord-Amerika. Hovedprinsippet har vært å bruke lange ledegjerder som har ført dyrene inn i en innhegning eller ruse de ikke kunne komme ut av. En har også tatt i bruk naturens ”egne naturlige” fangstanlegg. Eksempler på dette finner vi hvor kløfter og klipper laget formasjoner egnet for fangst. I tillegg til nevnte fangstmetoder finner en også en rekke buestillinger rundt om i norske høyfjell. Disse ligger både i tilknytning til fangstgraver og –anlegg, men også langs andre deler av villreinens trekkruter. 

Dyregraver_2009Norsk_edited-2-lite.jpg

 

Kilder:

Andersen, R. & Hustad, H. (red.) (2004). Villrein & Samfunn. En veiledning til bevaring og bruk av Europas siste villreinfjell. NINA Temahefte 27. 77 s.

Jordhøy, P. & Bevanger, K. (2004). Villrein. Naturforlaget. 167 s.

Punsvik, T. & Jaren, V. (2006). Målrettet villreinforvaltning – skjøtsel av bestander og bevaring av leveområder. Tun forlag. 195 s.