Biologi


Reinens tilpasninger

Reinen er et hjortedyr, men i motsetning til de andre hjortedyrene, har begge kjønn hos reinen gevir. Selv kalvene får gevir i sitt første leveår. Bukkene bærer ikke geviret lenger en nødvendig, og etter paring felles geviret. Simlene derimot, beholder sitt gevir til kalven fødes utpå våren. Dette er en tilpasning for å sikre hunnene bedre konkurranseevne når de konkurrerer om sparsomme matressurser på vinteren og våren. De drektige simlene er da avhengig av å få tilstrekkelig næring for at kalven skal bli stor nok til fødselen.

Reinens vinterpels er ekstremt tykk og kraftig, og sammenlignet med pelsen til andre hjortedyr har reinen tre ganger så mange dekkhår, med ca 700 hår/cm2 i vinterpelsen. I tillegg har den et lag med underull. Den tykke pelsen isolerer svært effektivt mot vind, nedbør og snøen den ofte ligger på vinterstid. Reinen har 4 dypt kløftende klauver, og disse fungerer som spesialkonstruerte ”truger” slik at det er lettere å gå i dyp snø om vinteren og på myr om sommeren, samt at de er velegna til å grave i snøen med.   

Luktesansen er spesielt godt utviklet hos reinen, og duftkjertler brukes i stor grad til kommunikasjon. Den gode luktesansen gjør at dyrene på vinteren kan finne lav, helt ned til 60 cm under snøen.

PerJ-2.jpg

Hva spiser villreinen?

Reinens tilpasning til lav som vinterbeite, er dens mest karakteristiske særtrekk. Lav inneholder mest lettløselige karbohydrater som er god vedlikeholdsmat, men dårlig egnet til vekst pga lite proteiner. Om vinteren foretrekker reinen lavartene gulskinn og kvitkrull, men hvis disse artene ikke er tilgjengelige, kan den også spise andre lavarter, blader og andre planter med lavere næringsverdi. Reinen er på ingen måte avhengig av lav, hvis det er tilgang på annen næring igjennom andre beiteplanter. Dette har en sett på for eksempel utsatt rein på Sør-Georgia. Her lever reinen nesten utelukkende av gress, da det er svært lite lav på denne øya. Denne stammen har fra den ble utsatt i perioden 1909-1925, etablert to levedyktig bestander. Et annet spesielt trekk vinterstid, er at reinen kan gnage på gamle gevir som ligger på bakken, eller den kan gnage på andre dyrs gevir. Hvorfor dette skjer, er forskerne ikke sikre på, men en antar at det er for å fylle på med mineraler og næringsstoffer det er lite av i den vanlige vinterdietten.

 

Proteiner

For å skaffe seg nok proteiner til vekst og forplantning må reinen ha tilgang til grønne planter i tidlig spirefase. Dette finner den der snøen smelter og groen spirer frem om våren og utover forsommeren. Reinen følger den grønne bølgen oppover i fjellet for hele tiden å ha tilgang på de ”ferskeste” plantene, og dermed få i seg mest mulig protein som kan brukes til vekst. Mens reinen er i stand til å fordøye 30-40 % av plantematerialet de spiser om vinteren, er de i stand til å utnytte 70-80 % eller mer av vår-vegetasjonen. Dette gir seg utslag i dyrenes vekst utover sommeren og høsten.

På denne årstiden spiser reinen en rekke ulike urter og blomsterplanter som vokser i fjellet. De kan også beite blader av busker som dvergbjørk (Betula nana) og vier (Salix spp.). Eksempler på slike planter kan være harerug (Bistorta vivipara), smyle (Deschampsia flexuosa) og ulike starrarter. Et annet spesielt fenomen om våren, er at reinen kan være stresset næringsmessig, og derfor kan spise helt ”uvanlig” mat som smågnagere og fugleegg.  

Sopp gir viktig næring om høsten. Reinen kan da legge ut på lange vandringer langt ned i bjørkeskogen for å lete etter sopp, og en kan da se rein på plasser en ikke finner dem ellers i året.

 

Brunst, paring og et nytt liv blir til

Voksne simler blir normalt drektige hver høst fra de er 1,5 år til de er 12-14 år gamle, men dette kan variere. I Forollhogna er det kjent at 4 måneder gamle simler har blitt befruktet. Bukkene blir også kjønnsmodne når de er 1,5 år, men de må som oftest vente til de er inne i sitt 3-5 leveår før de får delta i paringen.

I slutten av august når konsentrasjonen av kjønnshormoner hos bukkene et nivå som gjør bukkene mer aggressive, og de begynner å se på hverandre som konkurrenter. Brunsten er i gang! Bukkene er nå klare til å forsvare sitt harem av simler mot andre bukker, og legger all sin energi i nettopp dette. Paringen skjer fra midten av september til midten av oktober. Selve paringsakten varer vanligvis ikke mer enn 10 sekunder, og simla står helt i ro under selve akten. Umiddelbart etterpå vil bukken rette oppmerksomheten mot andre potensielle ”beundrerinner” for å få paret seg med flest mulig av dem.

Før simlene kalver på våren, finner de fram til velegnede kalvingsområder. I mange av de norske villreinområdene er dette områder som ligger høyt til fjells i småkupert terreng med bar-flekker. Simlene kalver som regel litt ut i mai etter at de har gått drektig i ca 225 dager (7-8 måneder). Selve kalvingstidspunktet varierer mellom villreinområdene og fra år til år, men tidspunktet er nokså synkronisert mellom simlene i én og samme flokk. Selve kalvingen tar som regel ikke mer enn 15-20 minutter, og etter like lang tid prøver kalvene og komme seg opp på føttene. Etter et par dager er kalven klar til å følge sin mor, og kan da følge henne videre til bedre beiteområder.

 

Kilder:

Jordhøy, P. & Bevanger, K. (2004). Villrein. Naturforlaget. 167 s.

Skogland, T. (1994). Villrein – fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk forlag. 143 s.

Hagen, D. m.fl. (2006). Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde – kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satelittbildetolkning og visuell punkttaksering fra helikopter. NINA Rapport 135. 52 s.

Warenberg, K. m.fl. (1997). Flora i reinbeiteland. Nordisk Organ for Reinforskning og Landbruksforlaget. 112 s.