En europeisk arv, vårt felles ansvar


Villreinfjella

Nøkkelord for en langsiktig forvaltning av villreinen: LEVEOMRÅDER

Villreinen er en arealkrevende art som lever i et miljø hvor mennesket har mange konkurrerende interesser å ivareta. Manglende helhet og ”bit for bit” – utbygging har kjennetegnet arealforvaltningen i mange villreinområder. Sikring av tilstrekkelige store og funksjonelle leveområder er den klart største utfordringen innenfor villreinforvaltningen i dag. Store deler av de viktigste villreinområdene er i dag nasjonalparker eller har annen vernestatus etter naturvernloven.

FotoOlavStrandJo.jpg

En forutsetning for å ivareta hensynet til villreinens leveområder er naturligvis at en har kunnskap om villreinens arealbehov og en formening om minimumsfaktorer i ressurstilgangen. Dokumentasjon av villreininteresser er nødvendig, men langt fra nok til å ivareta villreinens interesser. Deltakelse i planprosesser krever både tid og kunnskap, og gode resultater krever gode prosesser. I arealforvaltning er det viktig å gi innspill tidlig i planprosessen. Villreinnemnder og -utvalg bør prøve å bli premissleverandør tidlig i prosessen. Dette krever en tett dialog med kommune / fylkeskommuner.

Planer

De overordnede planer som er av størst betydning for våre fjellområder er kommuneplan og fylkesplan / fylkesdelplan. En kommuneplan er plan for den langsiktige utviklinga i kommunen, og med en arealdel som er juridisk bindende. Denne legger føringer for arealbruken for flere år fram i tid og det gjøres avveininger mellom ulike interesser i arealbruken. I planprosessen møter en sterke interesser som veg, kraft og ikke minst fritidsbebyggelse. Derfor er det viktig at villreininteressene er på banen med god dokumentasjon og har tilstrekkelig med ressurser å sette inn i planarbeidet.

Fylkesplaner og fylkesdelplaner lages for å samordne regionale interesser. Disse planene har så langt ikke vært juridisk bindende, bare retningsgivende for neste plannivå. Dette har vært en vesentlig svakhet med Fylkesplaner / fylkesdelsplaner som er bebudet endret i ny plan – og bygningslov som kommer i løpet av 2009. Etter denne lov gis det m.a.o. mulighet til å gjøre disse planene juridisk bindende og ikke bare retningsgivende. Regional planmyndighet kan fastsette regional planbestemmelse knyttet til retningslinjer for arealbruk i en regional plan som skal ivareta nasjonale eller regionale hensyn og interesser (f. eks villrein). Bestemmelsen kan fastsette at det for et tidsrom av inntil ti år nedlegges forbud mot at det blir iverksatt særskilt angitte bygge- eller anleggstiltak uten samtykke innenfor nærmere avgrensede geografiske områder, eller bestemme at slike tiltak uten slikt samtykke bare kan iverksettes i samsvar med godkjent arealplan etter denne lov. Regional planmyndighet kan, etter samråd med fylkesmannen og berørte kommuner, forlenge forbudet med fem år av gangen.

Dette vil medføre at fylkesdelplanarbeidet blir svært viktig for å ivareta villreininteressene og sikre de nødvendige areal. Villreininteressene må være aktive i planarbeidet og en vil her møte et ”tyngre” byråkrati enn ved arbeid med kommuneplan. Så fylkesdelplaner blir mer viktige og krevende enn kommuneplaner.


Norsk utmark


Mye av norsk utmark forvaltes etter plan- og bygningsloven (PBL)

http://www.lovdata.no/all/nl-19850614-077.html

Dette er kommunenes viktigste redskap for bruk og bevaring av arealressurser. Ny planlov er ventet skal tre i kraft i løpet av 2009.

Naturvernloven (erstattet av Naturmangfoldloven 1. juli 2009) gir mulighet for opprettelse av store verneområder som nasjonalparker og landskapsvernområder. Fordelen med denne sikringsmåten er at èn kan sikre relativt store arealer mot tekniske inngrep. Mange villreinområder har slike verneområder og ofte er villrein begrunnelsen for vernet.

Naturmangfoldloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-20090619-100.html