Villreinen i Rondane er under press – debatt i GD

Etter eit innlegg i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 8. august underteikna av tre lokale villreinforvaltarar i Sel om trugsmåla mot villreinen i Rondane, har det vore ein omfattande debatt i GD. Regulering av turisme og reiseliv er stikkord. At næringsinteresser kolliderer med omsynet til villreinen er ein klassisk konflikt som ikkje berre gjeld Rondane.

 Debattinnlegget i GD, 8.8.2018.

Debattinnlegget i GD, 8.8.2018.

Dei tre som drog det heile i gang, var leiar av villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten, Jørund Båtstad, leiar av Sel JFF, Tormod Pedersen og leiar i Sel Fjellstyre, Jan Olav Solstad. Under tittelen "Truslene mot villrein" ropar dei eit varsku om at ein no må sjå på utviklinga av reiselivet og turismen i Rondane på nytt. Dei skriv at trass i 55 år med nasjonalpark og 20 år med regional plan, brukar reinen berre om lag halvparten av arealet som blei verna i 1962.

 

Nord-sør trekket er problemet

Trekket mellom nordområdet og sørområdet i Rondane opphøyrde i 2002, slik at store beiteområde ikkje lenger blir brukt av villreinen. Dette grunngjev dei tre med at ferdsla og forstyrringa har blitt for stor, og at dette slik verkar inn på kor stor reinstamme ein kan ha. Stadige forstyrringar og uro fører òg til at reinsdyra ikkje får lagt opp dei feittreservane dei treng for å møte ein hard vinter, skriv dei tre. At villreinen i Rondane er av den mest sky i landet er òg ein faktor som spelar inn.

Og trass i ein svært omfattande dokumentasjon om korleis menneskeleg ferdsel påverkar villreinens bruk av fjellet i dette området, går altså utviklinga feil veg i fylgje Båtstad, Pedersen og Solstad, som meiner det er på høg tid å gå frå utgreiing til tiltak. Utfordringa er naturleg nok korleis ein skal klare å ta vare på villreinen og samtidig ha eit aktivt reiseliv. Og det er her debatten skyt fart: skal ein overlate dette til lokale forvaltingsorgan eller skal staten ta eit overordna ansvar og gripe inn? Dei tre skribentane skriv at begeret byrjar å bli fullt og at ein må bort frå ein bit for bit forvalting og tenke meir heilskap. Ein må våge å prioritere, også lokalt.

Staten eller kommunane/fylket?

Frå arbeiderpartiet lokalt, ved nestleiar i Vulufjell fjellstyre og nestleiar i Regional plan, Gunnar Tore Stenseng, kjem det signal om at korkje lokal- eller regionalpolitikarar greier å stå i mot presset frå alle interessegruppene som vil ha ein bit av villreinens leveområde. "Nokon må setje foten ned", skriv han og meiner at dette truleg må vera sentrale styresmakter. Dette er kjernen i debatten: Ein er einig i at noko må gjerast, men spørsmålet er kven som skal gjera dette, lokal forvalting eller staten?

Stenseng får svar frå høgrepolitikar Hanne A. Velure, Lesja, som går i møte med Stenseng med at "enten har du troen på lokaldemokratiet eller så har du det ikke." Ho meiner at det med den nye regionsreforma blir ei endå større utfordring med avstanden mellom sakslokasjon og til dels "bevisstløse" fylkespolitikarar med omtrent null lokalkunnskap og for liten interesse for å setje seg inn i kva som trengs lokalt. På vegne av mange lokalpolitikarar meiner ho elles at hytteutbygging, saman med landbruket er distriktas største utviklingspotensiale, og at ein har forvalta villreinen på ein god måte gjennom generasjonar med god balanse mellom vern og bruk. Å rope på meir statleg styring meiner ho er ei fallitterklæring til lokaldemokratiet.

 Turisthytta Rondvassbu er gjenstand for diskusjonar.

Turisthytta Rondvassbu er gjenstand for diskusjonar.

Ordførar i Sel, Dag Erik Pryhn, seier at tiltak som er forslått om å stenge Rondvassbu og stenge vegen inn til Spranget, som er flaskehalsen for reinen, er uaktuelt. Han meiner at å la staten overta styringa av nasjonalparkane, er å gå baklengs og reversere forvaltinga. Ein har over lang tid ført ein kamp for å få meir lokal og regional påverknad. Han meiner at lokal forvalting er best skikka til å utøve natur- og miljøvern. Men innrømmer at trafikken i sommar inn til Spranget har vore for stor, og at denne må strammast inn. Ein må få besøksvolumet ned, meiner han også. Han viser elles til at i den perioden då staten og fylkesmannen forvalta nasjonalparken, blei det gjort fint lite for villreinen. Dei siste 20 åra med lokale nasjonalparkstyre har teke meir ansvar for villreinforvaltinga i fylgje Pryhn. Han viser blant anna til ordninga ein har fått til på Dovrefjell med bruk av skyttelbuss inn til Snøheim.

Enorm trafikkvekst

Pryhn får støtte for sitt syn frå leiarskribenten i GD, som meiner det er sterk vilje til å ta vare på villreinen lokalt, men at det største problemet er knytt til "gamle synder" som er forsterka gjennom ein enorm trafikkvekst ein har sett i einskilde fjellområde dei siste åra. Avisa hevdar det er nødvendig med drastiske tiltak, men at dette handlar om å spela på dei gode kreftene lokalt og ikkje rope på statleg overstyring. Staten har alt lagt band på enorme areal i Gudbrandsdalen og sit i alle høve med det siste og avgjerande ordet, skriv avisa.

At næringsinteresser kolliderer med omsynet til villreinen er ein klassisk konflikt. Konkret handlar dette om, i fylgje eit lesarinnlegg i GD, at det ser ut til å vera viktigare at folk har moglegheiter til å køyre og parkere i eit sårbart område som Spranget, enn at omsynet til villreinen går føre. Fleire forskingsrapportar har konkludert med at det er denne ferdsla som hindrar villreinens vandringar mellom dei to områda.

 

Organisert kunnskapsbasert ferdsel

Frå Rondaneguiden Otta kjem det eit innspel om at Rondane som landemerke og turistmål utgjer ein vesentleg og uerstatteleg del av inntektsgrunnlaget for dei sju kommunane rundt, noko som har mykje å seie for å ha "levande bygder" som dei seier. Dei hevdar at det er manglande politisk vilje til å leggje ned større infrastruktur som skaper barrierar for villreinen. På vegne av lokale aktørar som har eit sterkt ynskje om å bevare verdiane og la dei bli verande unike, hevdar ein at organisert og kunnskapsbasert ferdsel er betre enn tradisjonelt og moderne friluftsliv der ein ikkje har nok kunnskap om korleis ein skal ta omsyn til økosystemet i høgfjellet. Dei kjem òg med eit stikk til jegerane som dei meiner stressar reinsdyra unødvendig mykje. Rondaneguiden vil la menneske få oppleve nærleiken til naturen og nytte han på ein aktsam og omsynsfull måte ved å drive kunnskapsformidling. Dei åtvarar mot å "gjerde inn" høgfjellet mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, då dei meiner at det finst mange løysingar på utfordringane som må prøvast ut.

Rondaneguiden får støtte i eit lesarinnlegg der ein frå ei lokal reiselivsbedrift hevdar at DNT har fått for fritt spelerom. Her blir det òg foreslått at slike firma som Rondaneguiden burde få GPS-data på kvar reinen står, slik at dei ved hjelp av lokalkjende kan syte for at reinen får fred.

Eit anna lesarinnlegg forslår at ein må setje inn tiltak for at reinen blir mindre sky, altså la reinen bli meir vane med menneske. Og at tradisjonell jakt kan erstattast av utvalde parkforvaltarar. Jakt blir elles i denne samanhengen sagt å vera av liten økonomisk verdi, samanlikna med all anna næringsverksemd i dette området.

Semje om at villreinen er under press

Det manglar med andre ord ikkje på engasjement i denne saka. I nok eit innlegg i GD (5.9) frå dei tre lokale forvaltarane som innleidde debatten, blir det slege fast at ein ikkje ynskjer å halde fram med ein gammal skyttargravskrig, men at den stadig aukande turistferdsla må styrast betre med klårare rammer. Dei skriv at det er ei erkjenning hjå dei fleste at villreinen er under press, og at ein ikkje nødvendigvis må redusere talet på turistar, men at kvar og når dei går, må styrast i større grad enn i dag. Dei foreslår t.d. at opningstidene på Rondvassbu inkludert sjølvbetjeningshytta og på Peer Gynt kan vera aktuelle å diskutere. Utfordingane ligg i randsesongen, dvs. vår/ forsommar og frå september til jul. Om jakta meiner dei at det er nødvendig å ta ut dyr for å halde stamma på eit passe nivå i høve til beitet, og at om det er ein vanleg jeger eller ein betalt tilsett som held i geværet ikkje har noko å seie for kor sky reinen blir framover.

Marit Vorkinn ved Fylkesmannen i Oppland oppsummerer òg med at dei fleste også lokalt erkjenner at villreinen har utfordringar i Rondane og at noko må gjerast. Det som står att er å bli einige om kva som skal gjerast.

 Kartfiguren viser reinens og menneskers bruk av områdene rundt Spranget og Rondvassbu i Rondane villreinområde. Det er stor trafikk på vegen inn til Rondvassbu i sommarsesongen. GPS-registreringer viser at ingen villrein har kryssa aksen mellom Mysusæter/Spranget og Rondvassbu i prosjektperioden. Kilde: figur 75a i  NINA Rapport 1013 , Villrein og ferdsel i Rondane.

Kartfiguren viser reinens og menneskers bruk av områdene rundt Spranget og Rondvassbu i Rondane villreinområde. Det er stor trafikk på vegen inn til Rondvassbu i sommarsesongen. GPS-registreringer viser at ingen villrein har kryssa aksen mellom Mysusæter/Spranget og Rondvassbu i prosjektperioden. Kilde: figur 75a i NINA Rapport 1013, Villrein og ferdsel i Rondane.

Spennende funn i det best bevarte reinfangstanlegget i verden

Spennende funn i det best bevarte reinfangstanlegget i verden

 

Det ble oppdaget ved en tilfeldighet. Nå graver arkeologene seg ned i historien til et helt spesielt massefangstanlegg. Trolig finnes det ikke maken i hele verden. For på Verket i Lesja ble det fanget rein i stor skala og sporene etter driften er forbausende godt bevarte.

 

Ved en ren tilfeldighet ble massefangstanlegget på Verket i Slådalen, mellom Vågå og Lesja, oppdaga i 1999. Det var Tor Einbu fra Lesja som fant de første stolpehullene fra ledegjerdene i anlegget og etter hvert innså hva anlegget hadde vært brukt til. I løpet av tre uker i august blir deler av anlegget gravd ut og undersøkt nærmere av arkeologer med god hjelp av frivillige mannskaper.

Anlegget i Slådalen er et såkalt massefangstanlegg der store mengder rein har blitt fanga og avliva. Det består av lange ledegjerder på flere kilometer som skulle lede reinen inn mot et avlivingskve i enden. Ledegjerdene bestod av trestokker mellom halvannen og to meter høye, i alt er det funnet hull etter 904 slike stolper i dette anlegget. Disse ble satt ned i jorda med ulik avstand, avstanden ble mindre jo nærmere avlivingskvea man kom. Ledegjerdene er formet som en stor ruse der dyrene kom inn gjennom en stor åpning i en ende og ble ledet mot motsatt ende der åpningen i gjerdet gradvis smaler av mot avlivingskvea. På det minste er åpningen i ledegjerdene her knappe to meter. Selve avlivingskvea var plassert bak en bakketopp slik at reinen ikke skulle ane hva som ventet. En antar at fangstanlegget var i drift i perioden 1000 til 1250 e.Kr. i det som kalles høymiddelalder. Det er også spekulert i om kongen hadde eierinteresser i det.

Etter at reinen var ledet inn i anlegget ved hjelp av gjerder og muligens av fangstfolk ble dyrene drevet inn i avlivingskvea og avlivet enten med slag eller stikk. Så ble dyrene fraktet videre til slakteplassen. I et slikt anlegg kunne en ta unna så mye som 1000 dyr hvert år, antar professor Brit Solli ved Kulturhistorisk museum. Etter slakting ble kjøttet tørket, røkt og solgt videre på marked rundt om i Europa. Gevir, bein, skinn og øvrige materialer ble brukt til ulike redskaper som for eksempel kammer.

 

En antar at fangsten har foregått på høsten, da reinen trakk over Dovre fra Rondane på vei til vinterbeite. En såpass intensiv fangst over lang tid resulterte i mindre rein, massefangstanleggene ble ikke lenger lønnsomme og bruken opphørte.

 

På jakt i tuftene

Området en nå graver ut er sju hustufter som ligger ca. 100 meter fra slakteplassen. Det var her fangstfolket bodde. Foreløpig har man gravd ut to hele tufter og deler av en. I hustuftene er det funnet spor av tregulv og et ildsted. Her er det også funnet steinlagte groper i jorda som en ikke helt kjenner bruken av, men en teori er at de ble brukt til fett/oljeproduksjon. I avfallet som fangstfolket etterlot seg, er det funnet store mengder bein. I tillegg til noe gevir og bein etter reinsdyr, finner man også rester av blant annet fiskebein som nok utgjorde føden til de som deltok i arbeidet på anlegget. Det er eksperter på zoologisk arkeologi som undersøker disse beinrestene, og de blir sendt til Universitetsmuseet i Bergen for aldersdatering. Arkeologene har også funnet et bryne som ble brukt til å holde slakteredskapen skarp. Videre er det funnet ulike metallbiter, en kniv og nagler. Denne uken skal man også dokumentere området med droner. Resultatene fra utgravingene vil bli publisert på norsk og engelsk av kulturhistorisk museum.

 

Håper å komme igjen neste år.

Prosjektleder Brit Solli er positivt overrasket over funnene som er gjort. Hun forteller at funnet av tømmer i hustuftene er sjeldent. Fremdeles er det mye igjen å utforske, og prosjektlederen håper de kan få gjennomført flere arkeologiske undersøkelser neste år. Selv om man får til det, vil det være mye igjen å utforske for arkeologer om en har tid og penger til å holde på.

I tillegg til de ansvarlige arkeologene for utgravingen bidrar et stort antall frivillige, både lokale og tilreisende og entusiasmen er stor. Koordinator for de frivillige er reinkjenner Rolf Sørumgård fra Lesja.

Forhåpentligvis vil utgravingene kaste lys over datidas bruk av fangstanleggene og deres betydning for folket som levde da. Kanskje vil de også bidra til at mer forståelse for den viktige rollen utnyttelse av villreinen som ressurs spilte i datidens samfunn.

 

 Tor Einbu tv. og Rolf Sørumgard forklarer oppbygningen og funksjonen til massefangstanlegget på Verket.

Tor Einbu tv. og Rolf Sørumgard forklarer oppbygningen og funksjonen til massefangstanlegget på Verket.

 Arkeologenes leir ved siden av de utgravde hustuftene som kan ses til venstre i bildet.

Arkeologenes leir ved siden av de utgravde hustuftene som kan ses til venstre i bildet.

 Prosjektleder Brit Solli (i gult) og arkeolog Runar Hole (med tavla) på åpen dag under utgravingene.

Prosjektleder Brit Solli (i gult) og arkeolog Runar Hole (med tavla) på åpen dag under utgravingene.

 Rolf Sørumgard forklarer oppbygningen av anlegget. I dag går det vei og kraftlinjer tvers i gjennom anlegget.

Rolf Sørumgard forklarer oppbygningen av anlegget. I dag går det vei og kraftlinjer tvers i gjennom anlegget.

 Utgravd hustuft. I midten skimtes bålplassen og øverst i høyre hjørne ses restene av tømmerstokker.

Utgravd hustuft. I midten skimtes bålplassen og øverst i høyre hjørne ses restene av tømmerstokker.

 Stolpehull etter ledegjerder. Her markert med en oransje pyramide.

Stolpehull etter ledegjerder. Her markert med en oransje pyramide.

Handlingsplan for friluftsliv

Regjeringen la i går frem en ny handlingsplan for friluftsliv. Planen er en oppfølging av Meld. St. 18 (2015-2016) "Friluftsliv - natur som kilde til helse og livskvalitet", og viser de viktigste tiltakene og føringene i Regjeringens arbeid med friluftsliv. Det foreslås blant annet en oppmykning av regelverk for ulike ferdselsformer i og utenfor verneområder.

Et av de mest sentrale tiltakene er at man ønsker å fremme forslag om endring av friluftslovens bestemmelser om ferdsel i utmark, slik at det åpnes for nye ikke-motoriserte ferdselsformer. I dag er retten til ferdsel og opphold i utmark avgrenset til konkrete angitt aktiviteter. Likeså ønsker man innen 2020 å revidere forskrifter for nasjonalparker og landskapsvernområder, slik at det i større grad blir lovlig å sykle på veier, stier og kjørespor i slike områder. Mange er bekymret for at en slik oppmykning av regelverk i verneområder og annen utmark vil gi et ytterligere press på sårbare naturverdier, så som villrein.

 Mange er bekymret for om handlingsplanen i god nok grad tar hensyn til sårbare arter, så som villrein. Foto: Anders Mossing

Mange er bekymret for om handlingsplanen i god nok grad tar hensyn til sårbare arter, så som villrein. Foto: Anders Mossing

Erstatter ikke stortingsmeldingen
Denne handlingsplanen erstatter ikke nevnte stortingsmelding om friluftsliv. Stortingsmeldingen inneholder sentrale tiltak og føringer, som fortsatt gjelder, men som ikke er gjentatt i handlingsplanen. Disse to dokumentene skal virke sammen og utfylle hverandre og utgjøre grunnlaget for statens arbeid med friluftsliv i årene som kommer.

 Enkel infrastruktur er blant tiltakene som skisseres for å unngå forringelse av naturverdier. Foto: Anders Mossing

Enkel infrastruktur er blant tiltakene som skisseres for å unngå forringelse av naturverdier. Foto: Anders Mossing

Ivaretakelse av naturverdier og -områder
Ivaretakelse av naturverdier og naturområder er behandlet i Meld. St. 14 (2015-2016) "Natur for livet - Norsk handlingsplan for naturmangfold". Regjeringen vil i løpet av 2018 fremme en egen handlingsplan for hvordan man ønsker å ta vare på naturverdier og fremme friluftsliv i nasjonalparker og andre verneområder. Regjeringen anser imidlertid at også handlingsplanen for friluftsliv inneholder tiltak som bidrar til ivaretakelse av naturområder. I arbeidet med handlingsplan for friluftsliv har man involvert en rekke friluftsorganisasjoner og friluftsråd, samt en rekke fylkeskommuner. Når det gjelder handlingsplanen for ivaretakelse av naturverdier og naturområder er det viktig at "villreininteressene" er våkne og inviterer seg med i arbeidet.

 

 

Les også "Åpner for mer sykling i naturen: Syklister jubler, turfolk bekymret" (nrk.no)

Skeptiske til tiltakenes kraft
Handlingsplanen inneholder tiltak for å forhindre at friluftsliv bidrar til å forringe eller ødelegge viktige naturverdier. Blant tiltakene er informasjon, skilting og merking, samt enkel infrastruktur. Mange er bekymret for om dette er tilstrekkelig, spesielt i områder der ferdsel allerede utgjør en stor belastning for f.eks. villrein.

 Endel er skeptiske til om informasjon, skilting og merking er tilstrekkelige gode tiltak. Foto: Anders Mossing

Endel er skeptiske til om informasjon, skilting og merking er tilstrekkelige gode tiltak. Foto: Anders Mossing

Dialogmøte om villrein i Rondane

Fylkesmennene i Oppland og Hedmark er bekymret for framtida for villreinen i Rondane. De mener at utviklingen de siste tiårene med økende mengde inngrep, forstyrrelser og fragmenterte leveområder, er sterkt urovekkende. Derfor er Klima- og miljøminister Ola Elvestuen invitert til en befaring i Rondane høsten 2018.

Statsråden har takket ja til å delta på et dialogmøte med representanter for forvaltingsorganer og organisasjoner i Rondane villreinområde. Møtet finner sted på Norsk Villreinsenter på Hjerkinn, lørdag 29. september. Der vil man diskutere utfordringene for villreinen i Rondane og hvordan en i fellesskap kan sikre en framtidig levedyktig villreinstamme. Hovedmålet er å få til en dialog mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter om hvordan vi kan bruke de virkemidlene vi har, og behovet for nye virkemidler, for å trygge villreinens fremtid.

 

Les mer om denne saken på fylkesmannens nettsider: https://www.fylkesmannen.no/nb/Oppland/Miljo-og-klima/Nyheter-om-miljo-og-klima/dialogmote-om-villrein-i-rondane/